tanker om kropp….

Fitness trenden….
At unge mennesker slenger seg på den såkalte fitness trenden er vel på mange måter bra , siden det er sunt for kroppen å bevege seg.
Det er også bra for kroppen å ha et variert kosthold og en sunn hverdag.

Men..
Er det sunt når trening og kost er det eneste man “lever og ånder” for ?
Sosiale medier er stappfulle av forum og bilder av smale midjer , muskuløse menn , supertrente rumper som kjører ass to the grass hele uken og lettkledde frøkner i diverse poseringer.
Noe av dette er kanskje inspirasjon for mange , men hva skjer den dagen du ikke klarer å se din egen fremgang og bare sammenligner deg med sceneklare forbilder som har konkurrert helgen før?

Personlig tar jeg meg i dette mange ganger i løpet av en uke, når jeg scroller nedover facebook eller instagram ; noen dager gir det meg kanskje et lite spark i baken , men andre dager blir jeg rett og slett deppa og min såklate motivasjon virker helt motsatt vei og selvbildet blir heller svekket.
Jeg føler meg feit , utrent og noen dager bare grusom.

Hvordan i alle dager skal vi kunne forklare dette med kropp og idealer til yngre jenter som faktisk sliter med spiseforstyrrelser og lignende problemer når det i dag blir kalt overvekt om man er 5 kg over “normalen”
Og hva er normalen i dag egentlig?

Jeg har spurt megselv om dette mange ganger , om jeg hadde vært lykkeligere om jeg hadde vei 56 kg enn nå som jeg veier 63 kg.
Svaret vet jeg godt selv , innest inne , vet jeg at svaret er nei.
Så skal jeg drømme og jobbe ræva mi av meg for sommerformen 2014?
Aldri i livet !
Skal jeg trene fordi jeg syntes det er morro og gjøre det for MIN skyld , absolutt…

Jeg kommer nok aldri til å bli en typisk fitnessfrøken med korte hotpants og lite klær på alle bilder på instagram , og ja alle er forskjellige , men jeg håper faktisk at det kommer en dag da unge jenter får litt sunnere forbilder enn de som finnes i dag.
Catwalkmodeller som ser ut som de skal knekke hvert øyeblikk og skjønnhetsbransjens skrik til at alle bør holde seg under en str 36.

jeg fant dette innlegget :

jeg lurer ofte på det. hvem som egentlig eier kroppen min.

om det er magasinene. magasinene som forteller meg hvordan jeg skal få sommerkroppen, kle meg tynnere, prøve de nye diettene. som klistrer modeller – med ben opp til skuldrene, photoshoppet til det uoppnålige – utover annenhver side som en konstant påminnelse om at jeg ikke under noen omstendigheter er god nok som jeg er. om det er han jeg møter på fest. han som synes det er greit å tvinge hånden ned i trusen min fordi jeg danser litt for tett, klokken er litt for mye og promillen er litt for høy. om det er kosmetikkbransjen. kosmetikkbransjen som tjener milliarder på å fortelle meg hvor avskylig jeg er, men at jeg heldigvis kan bli reddet – til en viss grad – av deres produkt. eller om det kanskje er kunsten. kunsten som forskjønner lange lemmer, smale hofter, skarpe kinnben og rette streker. som minner meg på hvor ekle og vulgære formene mine er.
om det hun som jobber på h&m. hun som analyserer meg med et dømmende blikk og sier at nei, dessverre, vi har ikke shortsen i en større størrelse. eller om det er mennene i rørleggerbilen. mennene som ruller ned vinduene og plystrer etter meg når de kjører forbi. om det er de tynne og plettfrie jentene i tvseriene. i tvseriene hvor 75% av jentene er undervektige. om det er han jeg møter når jeg er ute og jogger om kvelden. han som mest sannsynlig er en harmløs forbipasserende, men som får hjertet til å banke og hånden til å klamre ekstra hardt rundt mobilen. om det kanskje er venninnene mine. venninnene mine som veier ti kilo mindre enn meg og allikevel forteller meg hvor feite de syntes de er, at de må slanke seg for ingen vil like de slik som de er nå. om det er de tretten-fjortenårige jentene på trikken. jentene som snakker om thigh-gap og om trening og om kalorier og som sier shit, karoline så sykt feit ut på det bilde hun la ut i går, synes dere ikke? eller om det kanskje er alle de perfekte jentene i reklamen. reklamen det er umulig å unngå, som jeg blir bombadert med på vei til skolen, på bussen, på tv, på internett. som maler illusjonen om at det faktisk er mulig å se ut som de gjør. eller om det er bloggerne. bloggerne som tilbyr rabattkoder på restylane, på selvbruning, på nettbutikker. på produkter som skal forbedre dette konsentratet av svakheter og feil. min kropp. min kropp som hales og dras i og ikke er min i det hele tatt.

jeg lurer ofte på det. om hvem som egentlig eier kroppen min.

Takk  http://akrobatfly.blogspot.no/ =)

Comment (1)

  1. Anonymous

    Sykt bra skrevet. Er helt enig i deg i dette!

    Reply

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Translate »